Bilder fra BIOS

BIOS

BIOS er et scenisk-sonisk refleksjonsrom, en lydlig og visuel meditativ forestilling med utganspunk i biedøden over hele verden. BIOS handler om livet, om transformasjon, om å lytte til lyden av løv i vinden og hva biene som forsvinner prøver å si oss. BIOS er et forsøk på å forstå og forholde seg kunstnerisk til en økokrise, så stor at den lett kan virke paralyserende.

RIDDER, ikke rustet for kamp:

Det er sommer. Jeg er høygravid jeg sitter på verandaen og ser på vinden som   beveger bladene i trærne. Jeg skal drikke en koppe te før jeg leser avisen. Det kommer en bie flyvende og setter seg varsomt på hånden min.

Så stille, så veldig stille. 

Den andre hånden hviler på den store magen. Babyens bein drar   seg raskt over fra den ene siden til den andre.  Det er som om bien kikker meg  inn i øynene, som om den prøver å si meg noe. 

Kan du høre det? Kan du høre det? Kan du høre at jeg har kommet for å fortelle deg noe. Hva er det du vil si,  spør jeg.

           

Så letter bien og flyr bort. Jeg åpner avisen. Det første jeg leser er at            honningbiene forsvinner. Honningbiene forsvinner fra kubene sine. 

Ingen vet  hvor de er. 

Biene dør over hele verden.

Ingen vet hvorfor.

                                                                                               -tekst fra forestillingen-

           

         

BIOS er del av en scenisk krisetrilogi, sammen med STILL IN SILENCE og SE. I originalversjonen på Black Box Teater samarbeidet vi med det internasjonalt anerkjente vokalensemblet Nordic Voices og slagverker Eirk Raude. På scenen var også cellist Tove Erikstad og skuespiller Nina Ossavy.

SE UTDRAG FRA BIOS HER

"Man går ikke uberørt hen i natten etter en forestilling av et slikt format, som også inkluderer et meget klarrøstet engagsjert kor i sjarmerende side blomsterkjoler, en vemodig strengesolist, rystende statistiske data, og et scenisk ensemble nærvær av de få"j

http://kunstbevegelsen.wordpress.com/2013/10/28/nydelige-enkeltprestasjoner-i-miljokontekst/

"Det personlige engasjementet oppleves smittende i den grad at man kommer ut av salen med ønske om å bruke livet sitt på noe viktig. Samtidig er det lett å føle apati med problemenes enorme omfang. Det gamle slagordet "Tenkt globalt, handle lokalt" gjør seg gjeldende i det som blir forestillingens lyseste punkt nemlig avslutningsfilmen hvor Nina Ossayv en vakker smilende sommerdag får seg sin egen bikube" Anna Valberg, scenekunst.no

http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/review/?aid=4192

Sommerens viktige bie-nyheter

Det har vært mange viktige bienyheter i løpet av sommeren.

Her kommer to av dem.

1 . Delvis forbud av fipronil

Fipronil er meget giftig for bier. Vi har skrevet om giften før i bloggen under navnet "fipronil".

Nå har EU delvis forbudt  fipronil. Forbudet gjelder dypping av mais og solsikkefrø i giften. Forbudet starter fra 31 desember men frø som allerede har blitt behandlet med fipronil kan allikevel brukes til slutten av feburar 2014.  Forbudet av fipronil kommer i kjølvannet av det to årige forbudet av tre neonikotinoider som kom tidligere i våres og viser at bienes massedød endelig blir tatt alvorlig.

Så er spørsmålet om det virkelig er nok å forby noen få stoffer.

Dette bringer oss over på neste nyhet.

2. Soppdrepende midler også farlig for bier

Soppdrepende midler har vært ansett som "ufarlig" for bier.
Men nå er en studie utgitt i PLOS ONE , som konkluderer med at soppdrepende faktisk midler er svært skadelig for bier.

"While fungicides are typically seen as fairly safe for honey bees, we found an increased probability of Nosema infection in bees that consumed pollen with a higher fungicide load. Our results highlight a need for research on sub-lethal effects of fungicides and other chemicals that bees placed in an agricultural setting are exposed to.

Studien diskuterer også den svært uheldige og skadelige coctailen som oppstår med soppdrepende midler og sprøytemidler.

Det som også er oppsiksvekkende og nytt i denne studien er at det har undersøkt pollen også fra ville planter i nærheten av avlingende som hadde blitt sprøytet. Undersøkelsene viste høye doser, både dødelig (letale) og sub-letale, i pollene hentet fra disse.

“It’s not clear whether the pesticides are drifting over to those plants but we need take a new look at agricultural spraying practices,” .

Hele landbruket må inn i en ommlegging. 
Fra et kjemisk basert landbruk fullt av gifter til et moderne økologisk landbruk.
Vi drikker vann som er smittet med sprøytemidler, vi spiser mat med giftrester, biene dør og vi blir syke. Når er det nok gift?

Biene har landet i hagen. Jeg er en birøkter.

For noen dager siden kledde jeg meg for første gang i birøkterdrakt, klatret opp i et plommetre, klippet bort kvist og kvast for å kunne klippe ned: SVERMEN.

Jeg stod i en stige, biene hang så stille i en klump rundt dronningen, mens speiderne føyk rundt for å finne det beste stedet å bo.

Å finne et nytt sted å bo for en sverm, er en superdemokratisk avgjørelse. Ulike speidere er ute og leter, de kommer tilbake, avleverer rapport ved å danse, og i plenum tas avgjørelsen. Dette er så vitkig for biene for finner de ikke rette stedet, kan hele bifolket (som de kalles) dø.

Men denne gangen ble det ikke slik. For her var jeg. Tilkommende birøkter. Og jeg hadde et hjem til dem.

Dagen før hadde jeg og min fine birøktersøster gjort i stand kuber, tatt bort gammel voks, satt i tråder, og festet ny voks. Godt og kjærlig brukt ustyr, donert av en birøkter på Nesodden.

Så kuben var klar. Og svermen kom.

Mens jeg stod der i stigen og skulle til å klippe grenen ned som biene hang på, kom det en ny sverm. Luften var full av bier. Lyden av titusenvis av bier i luften er ufattelig.

Sola skinte. Himmelen var blå. Svermen foran meg var like rolig.

Jeg holdt i grenen og fikk hjelp av en venn til å klippe den ned.

Og der bærer jeg, som tusenvis av birøktere før meg, grenen med svermen bort til kuben.

Jeg holder svermen over kuben, rister i den, og biene faller ned i kuben. Lokket lukkes og i en drøy times tid er det full aktivitet foran kuben. Biene står med rumpa i været, ja de gjør det, de står med rumpa i været og rister på den. Slik forteller de de andre biene: her skal vi bo. Vi har kommet hjem.

Står de slik betyr det at dronningen fra svermen har kommet inn i kuben. Flyttingen er vellykket.

Men fortsatt er det litt aktivitet av forvirrede bier ved plommetrett. Fordi avgjøreslsen har ikke blitt tatt sammen. Jeg har jo bestemt dette hjemmet, så noen lurer ennå. Hvor er alle sammen? Hvor er de andre?

Og så flyr den andre svermen mot min kube. De lander foran åpningen og begynner å flytte inn de også.

To svermer får jeg.

Men to dronninger går ikke, så det blir kamp mellom dronningne på kammerset. To svermer blir til en.

Og nå er de samlet. Nå står kuben her hjemme i hagen. Jeg har blitt birøkter.

Biene kom i går kveld. I dag har det regnet så de har vært inne lenge. Bier er værsyke
Men nå er det opphold og de er ute og flyr.

For 4 år siden satt en bie seg på hånden min. Kikket på meg en lang stund. Jeg var høygravid. Etter at bien fløy leste jeg i avisen om Colony Collapse Disorder. Mystisk forsvinning av bier. Dette satte i gang to forestiliinger med bier som utgangspunkt. Jeg har lest så mye etter dette om hva som dreper bier. Jeg har reist på konferanser, lest bøker, surfet meg gul og blå på nett, delt artikler så andre ble gul og blå om sprøytemidler og GMO. Det er så mye penger, grådighet, korruptsjon og korttentkhet med i spillet at jeg kan bli fysisk kvalm.

Så,  det kjennes så godt nå å gjøre noe konkret for å holde biene levende.

De er i hagen. De flyr. De lever.

"The future of beekeeping is not one beekeeper having 60 000 hives, it is 60 000 bekeepers having one hive".  Simon Buxton

Og...Action! Innlegg tidligere i år på scenekunst.no.

Nina Ossavy skrev tidligere i år et innlegg på scenekunst.no, "Og...Action!  hvor hun etterlyste handling og engasjement fra kunstnere i forhold til øko-krise. Innlegget skapte mye debatt.
I innlegget ønsket hun kontakt med flere engasjerte kunstnere i forhold til å starte CAN (Concerned Artists Norway).

CAN er nå en realitet.

Les om CAN her.

SPRØYTET GALSKAP (historien om FIPRONIL)

Artikkelen er klippet inn fra et PDF format,  det er en utrolig spennende og avslørende historie om du tar deg tid til å lese. Artikkelen stod på trykk i Dagens Næringsliv i 2005.  Den ble fulgt opp av flere artikler senere. 

SPRØYTET GALSKAP

3./4. september 2005 | DN Magasinet

Gresshoppesvermene skulle bli den franske kjemigigantens pengemaskin. Den norske forskeren Baard Johannessen sto i veien. Franskmennene smurte sjefen hans, skaffet seg innpass i FN-systemet på uforklarlig vis og forgiftet en hel øy ved hjelp av norske u-hjelpspenger.

Bjørn Olav Nordahl og Lars-Erik Nygaard, Oslo/Roma/Frankfurt/Hertogenbosch/Ho Chi Minh-byenD

➜

 ➜

DU SIER JEG ER KORRUPT! JEG KAN FÅ deg kastet ut av landet for slike beskyldninger! Luften står stille på direktørkontoret. Samarbeidet mellom den 34 år gamle nordmannen Baard Johannessen og araberen på den andre siden av skrivebordet har knirket i lang tid allerede. Likevel kommer utbruddet helt uforberedt. Solen brenner nådeløst over bøl- geblikktaket. Det er hett i mer enn en forstand. Stedet er Mauritania i Vest-Afrika. Nordmannen er sendt ut for å jobbe for FN. Den rasende araberen på andre siden av bordet er hans overordnede. Han heter Mohamed Abdallahi Ould Babah, en internasjonal autoritet på sprøytemidler. Stadig på jobb som ekspert for FN.

Det handler om store penger. Om store mengder giftstoffer. Og om en gigantisk giftindustri som ikke skyr noen midler for å få solgt produktene sine. Nå står en norsk vitenskapsmann i veien for et nytt stoff som det har kostet milliarder å utvikle. Arvtageren til DDT. Lær deg like godt navnet: Fipronil. Produsent: den franske kjemigiganten Rhône- Poulenc.

Baard Johannessen er i Afrika og forsker på løsninger som kan ødelegge for franskmennenes nye vidundermiddel. Hvis han kommer i mål.

Gresshopper til lunsj. Da Svanhild Iversen går av flyet på Lanzarote i slutten av november 2004, kan hun se frem til sin første sydenferie noensinne. Hun har overvunnet flyskrekken. Nå kan hun puste ut, nyte solen og varmen. Det går ikke helt etter planen. For det er flere som lander på Lanzarote samtidig med familien fra Hurdal.

– Himmelen var kølsvart. Gresshoppene svermet over alt. Jeg ble bitt i panna. De lå strødd over hele hotellet, på stranda. Gatene var fulle, de kom på verandaen og inn i leilig- heten. Vi hørte om folk som fikk en gresshop- pesverm på lunsjbuffeen. Det varte hele den første uken. En uke med lange, mørkrosa gresshopper. Som flyvende reker, beskriver Iversen.

De flere hundre millioner gresshoppene som feier inn over ferieøya og som spiser alt som kommer i deres vei, har fløyet langt. Det har som vanlig begynt i Afrika, i landene i yt- terkanten av Sahara. Insektene sluker avling- er, gjør de fattige fattigere og de sultne enda mer sultne.

Men det er når verden får se tv-bildene av turister som brøyter seg vei fra badestrendene g jennom svermer av lange, feite gresshopper, at donasjonene strømmer inn til FNs land- bruksorganisasjon FAO. På kort tid får FAO inn en halv milliard kroner. Rikere land i Afri- ka sper på med egne penger. Marokko bruker eksempelvis 400 millioner kroner i kampen mot gresshoppene.

Under FAOs ledelse mobiliseres fly, hundrevis av terrenggående kjøretøyer, soldater og frivillige. Alle bidrar til å dynke de forhatte skapningene med gift.

Helvete løs. Totalt sliter rundt 80 land med gresshoppeinvasjoner. De fleste er lutfattige,

LUFTKRIG.

 Når gresshoppene angriper, sprøytes det hundrevis av millioner inn i de rammede lan- dene. Industrien har lett spill. Få stiller spørsmål ved giftdosene som i hovedsak pøses ut fra lavt- gående fly og helikoptre.

Gjennom FN og FAO blir det bokstavelig talt sprøytet inn mange hundre millioner kroner i disse områdene hver gang gresshoppe- helvetet er løs.

Det er særlig én industri som profitterer på gresshoppeutbruddene. I 2004 gikk 60 prosent av de innsamlede millionene rett i lomma på sprøytemiddelprodusentene.

– Og de er ikke kjent for å gi kvantumsrabatt, sier den nederlandske gresshoppeek- sperten Harold van der Valk.

– Det meste skjer egentlig på industriens premisser. Det er den som anbefaler hvor store giftdosene skal være. Industrien har lett spill. Ingen tør å sprøyte mindre enn det den anbefaler.

Det er flere som kan bekrefte Van der Valks påstander. Norge og nordmenn har en lang historie i kampen mot de store kjemikonser- nene.

Svart som synden. En halv million kroner rett i lomma. Utbetalt svart, hvor som helst i verden.

Tilbudet er ikke til å misforstå. Det eneste Sigurd Fossland trenger å gjøre, er å si: «Ja, det er greit, jeg trekker meg.»

Ett år tidligere, høsten 1986: Fossland kom- mer til Yeli Mani i Mali i Vest-Afrika. Den er- farne bistandsarbeideren skal lede et norskfi- nansiert prosjekt for å bekjempe gresshopper.

Fossland er kontroversiell. Nordmannen vil redusere bruken av sprøytemidler og likevel oppnå samme effekt på gresshoppene.

– Du vet, det sprøytemiddelindustrien virkelig tjener penger på, er altfor store doser. Mildt sagt. Kanskje ikke så rart at målingene våre fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på enkelte, sier Fossland.

Etter ett år i Mali legger Fossland frem resultatene sine. Konklusjonen er oppsiktsvekkende: Bruken av giftstoffer kan reduseres med opptil 90 prosent og likevel gjøre samme nytten.

Det er da forespørselen kommer. En av de internasjonale kjemigigantene lurer på om Fossland kan komme en tur til London.

Business class. Bil med privatsjåfør. Rom på et av de bedre hotellene ved Heathrow. Alt be- talt av kjemiselskapet. Deretter rett til møte med toppledelsen.

Men det skal vise seg at kjemidirektørene ikke er spesielt opptatt av å redusere bruken av sprøytemidler. Tvert imot. Hensikten med møtet er en helt annen.

De vil kjøpe nordmannen.

Trekk deg fra prosjektet, og du får 40.000 pund rett i lomma, lyder tilbudet.

– En halv million utbetalt svart var jo et gan- ske brukbart beløp for én enkelt person den gangen, sier Sigurd Fossland.

Han skal ikke bli den siste nordmannen som legger seg ut med kjemigigantene.

Svermeren. Mauritania, april 1996: Ørken- sand og knallblå himmel. Utrolig varmt. Dypt grønne trær kaster en velsignet, svalende skygge over huset han står foran. Cand.scient. Baard Johannessen er kommet frem. Til ho- vedstaden Nouakchott der han skal jobbe som

gresshoppeekspert i regi av FNs landbruksor- ganisasjon FAO, i tre år fremover.

Ledelsen i FAOs gresshoppegruppe i Roma har mer enn villig tatt nordmannen under sine vinger, der han kommer med drøyt fire millioner norske u-hjelpskroner i bagasjen. Mauri- tania må være et bra sted å sende Baard Jhannessen som juniorekspert, mener FAO.

Men de utstyrer ham dårlig. Ikke noe budsjett, ingen veileder, ingen prosjektbeskrivelse.

Han står overfor enda et problem: Det finnes ingen gresshopper å forske på.

– Området var blitt grundig nedsprøytet med gift under gresshoppeinvasjonen året før. De få gresshoppene som måtte finne på å fly forbi, var dødsens. Jeg følte meg litt «lost», forteller Johannessen.

Men nordmannen tilhører den egenrådige typen. Han etablerer et eget prosjekt i norsk ånd.

Og Norges motivasjon har hele tiden vært klar: Bruken av sprøytemidler i verden skal ned. Giftdosene skal reduseres til et absolutt minimum. Biologiske og mer miljøvennlige metoder og sprøytemidler skal prioriteres.

Norge er en av de større bidragsyterne i den internasjonale kampen mot gresshopper. Si- den midt på 1980-tallet har Norge brukt nes- ten 100 millioner u-hjelpskroner til forskning og nødhjelp mot gresshoppeinvasjoner.

I Mauritania vil Johannessen kombinere ulike velprøvde insektgifter. For å få testet dem, må han dyrke gresshopper. I svermer. På sitt eget hustak. Hypotesen hans er at de gamle insektgiftene vil forsterke hverandre. Der- med vil man oppnå full effekt med langt min- dre bruk av gift. Lykkes Johannessen, vil mil- jøet og slunkne statskasser i Afrika profittere stort. Bare kjemiindustrien vil tape.

Vår ære og vår makt

Gresshopper og sprøytemidler handler om makt og innflytelse. Om hvem som skal kontrollere et marked på 80 land og få kloa i de voldsomme summene som sluses gjennom FN-systemet. Dessuten: Den som klarer å drepe gresshoppene som eter opp folks livsgrunnlag, oppnår ubegrenset tillit og

respekt. De påfølgende forretningsmulighetene er enorme.

Så man strekker seg langt.

Midt på 80-tallet ser et nytt vidundermid- del dagens lys: Fipronil. Stoffet blir utviklet av kjemiselskapet Rhône-Poulenc. På denne tiden er det franske storkonsernet ledet av den allmektige direktøren Loïk Le Floc-Prigent. Du drar kanskje kjensel på navnet? Nettopp. Det er denne mannen Eva Joly får dømt til fem års fengsel i 2003 på grunn av korrupsjon i ol- jeselskapet Elf.

Fipronil er Frankrikes nye stolthet da det kommer på markedet i 1990. Med dette i vare- katalogen skal franskmennene vinne kampen om Afrika. Ingenting får stå i veien. Aller minst en ubetydelig norsk forsker med noen merkelige ideer.

Industrihemmeligheter

Senegal, høsten 1995: Baard Johannessen drar fra Mauritania på studietur til Senegal, der et nederlandsk FAO-prosjekt tester ulike giftstoffer og deres bivirkninger. Nederlenderne tar ham ned ut på prøvesprøyting. De sjekker et nytt stoff. Det heter Fipronil.

Baard Johannessen liker ikke det han får se.

– Stoffet luktet ikke, i motsetning til de fleste andre sprøytemidler. Dessuten ble det blandet ut i olje, som ellers brukes til matlaging. Skummelt. I Afrika er det vanlig at tomme gifttønner brukes i husholdningene, for ek- sempel til oppbevaring av mat og drikkevann, sier Johannessen.

Nysgjerrig på hva Fipronil egentlig er, setter han seg ned og leser produktdokumentasjonen fra Rhône-Poulenc. Materialet er klassifisert som industrihemmeligheter og overlatt til nederlenderne fordi de tester stoffet.

– Det viste seg at giften hadde en svært lang- varig effekt. Årsaken var at virkestoffene ikke ble brutt ned, men ble omdannet til nye gift- stoffer under sollys, sier Johannessen.

Som blir skremt over det han leser. Enkelte av disse nye, omdannede stoffene viser seg å være ti ganger så giftig som det opprinnelige sprøytemidlet. Vel hjemme i Mauritania tar Johannessen kontakt med sine lokale samar- beidspartnere.

– Dere må ikke bruke Fipronil, lyder oppfordringen fra nordmannen.

Reaksjonen fra gresshoppesjef Ould Babah og andre av hans FAO-overordnede kommer som en kalddusj:

– Jeg måtte love at jeg aldri mer snakket el- ler skrev mer om Fipronil.

Kontroll i Afrika. Samtidig som Baard Johan- nessen forsker på gift i Mauritania, reiser en franskmann fra det ene afrikanske landet til det neste. Han heter Eric Planchon og er di- rektør for Rhône-Poulenc Agro. Industrien- heten er opprettet utelukkende med ett for- mål for øye: salg av vidundermiddelet Fipro- nil. Etter at det nye giftstoffet er ferdig utvik- let, blir det bare omtalt som «A silver bullet».

– Vi hadde brukt masse penger på å utvikle Fipronil. Minst to milliarder franc, antagelig enda mer. Det er klart vi skulle tjene inn pen- gene igjen. Fipronil var uansett løsningen for Afrika. Det beste produktet noensinne, sier Eric Planchon.

– Min avdeling var organisert som en mili- tærkommando. Utrolig dyktige folk, utrolig effektive. Vi bygde allianser over hele konti- nentet. Jeg har venner overalt. Folk visste at det var jeg, Eric, som kunne levere dem det de trengte. Noen ganger ga vi dem stoffet gratis, slik at de kunne få prøve det ut.

Franskmannen hadde en plan og en drøm.

– Vi kunne hatt full kontroll i alle afrikanske land. Tenk deg hvilken suksess for Rhône- Poulenc.

– Men det gikk ikke helt etter planen? – Nei, det gjorde ikke det.

På FNs liste. 

September 1995 er 20 dager gammel. I Roma møtes fire høyt kvalifiserte eksperter for å vurdere nye giftstoffer til bruk mot gresshoppeinvasjoner. De er håndpluk- ket av ledelsen i FAO for å gi uavhengige vur- deringer av nye insektgifter. Gruppen kalles Pesticide Referee Group. Deres viktigste pro- dukt er «Table One» – en liste over utvalgte sprøytemidler med tilhørende doser som FAO går god for.

For kjemiindustrien er Table One ikke bare nåløyet de må gjennom for å komme inn på det lukrative markedet for gresshoppegift. Listen oppfattes også som et kvalitetsstempel over hele verden. Eric Planchon er helt av- hengig av en plass på denne listen. I løpet av to dager i Roma skal ekspertpanelet vurdere Rhône-Poulencs fremlagte materiale og dose- ringsforslag.

Franskmennene er seierssikre. Deres kon- takter i FAOs byråkrati deler entusiasmen. Ikke så rart, egentlig: Planchon byr på løs- ningen av et mangeårig problem for FAO. Et- ter forbudet mot de velkjente, billige, superef- fektive – og svært miljøskadelige – giftene DDT og Dieldrin, har en sprøytemiddelkrise rådet. Først nå er en fullgod erstatning klar: Fipronil. Stoffet er dokumentert hyperpotent og effektivt, angivelig uten miljømessige bi- virkninger. Og det er ikke dyrere enn at selv fattige u-land har råd til å kjøpe mengder.

Derfor slår resultatet to dager senere ned som en bombe: Pesticide Referee Group vil ikke slippe Fipronil inn på Table One.

– Det var kommet noen tilbakemeldinger om uheldige biefekter på miljøet, forteller gruppens leder Graham Mattews.

Uavhengig? I Rhône-Poulencs kontorer i Lyon bruser følelsene etter Fipronil-fadesen i Roma. Franskmennene føler seg lurt, ført bak

lyset. Nederlaget blir betraktet som et angrep på franske interesser. Men kjemigiganten har ingen planer om å gi opp.

Saken havner på toppnivå i diplomatiet.

– Det er korrekt at vi brukte ambassadøren vår i Roma, bekrefter Eric Planchon.

I løpet av høsten blir toppledelsen i FAO ut- satt for et voldsomt kjør.

– På denne tiden var det tette bånd til Rhô- ne-Poulenc. Vi hadde noen meget sterke me- ningsutvekslinger, bekrefter Niek van der Graaf, sjefen for planteverndivisjonen i FAO. Etterhvert viser det seg at Fipronil likevel hav- ner på Table One. Underlig.

– Jeg vet ikke hvordan Fipronil endte opp på Table One. Jeg førte ikke inn stoffet, sier ek- spertgruppens sekretær Harold van der Valk.

– Jeg kan ikke huske at jeg tok inn Fipronil. Det er mulig at Table One ble gjenstand for litt intern redigering i FAO, sier gruppens leder Graham Mattews.

Stopp et lite øyeblikk. Var det ikke eksper- tene i Pesticide Referee Group som skulle føre sprøytemidler inn på Table One? Var ikke hele poenget med Table One at den var satt opp av uavhengige vitenskapsfolk som kun tok fagli- ge hensyn?

Rhône-Poulencs folk kan kanskje oppklare litt:

– Det var ledelsen i FAO som førte Fipronil inn på Table One. Alle i hele Afrika ville ha Fi- pronil, presset var stort. Administrasjonen var fornuftig og skjønte hva dette dreide seg om, sier Eric Planchon.

Som får støtte fra kjent hold:

– Fipronil var løsningen. Vi skjønte ikke hva ekspertene holdt på med i Roma, sier Mauri- tanias gresshoppesjef, Ould Babah.

Hvem, hva, hvor? Ett er i alle fall sikkert: Fipronil befinner seg på listen da FAO, sterkt forsinket, offentliggjør en ny utgave av Table One i april 1996.

Men lenge før offentliggjøringen går Fipro- nil unna som nystekte croissanter på det inter- nasjonale giftmarkedet. Allerede før 1995 er omme, har Rhône-Poulenc solgt Fipronil til rundt 40 gresshopperammede land. Fransk- mennene selger for harde livet og kan forsikre kundene om at Fipronil vil komme på Table One. Ingen fare.

Ryktene om Table One begynner å gå i det vitenskapelige gresshoppemiljøet i Europa. Stefan Krall, leder for gresshoppearbeidet i den statlige, tyske bistandsorganisasjonen GTZ, er forbannet.

– Vi hørte rykter om at Rhône-Poulenc solg- te Fipronil i stor stil med henvisning til at sprøytemidlet sto på Table One. Vi spurte oss for i FAO, og fikk ryktene bekreftet. Vi reager- te sterkt. Introduksjonen av Fipronil var etter vår mening prematur – i beste fall. Vi reagerte også på fremgangsmåten, forteller Stefan Krall.

Dagens toppledelse i FAO blir svar skyldig når den blir spurt om hvordan Fipronil havnet på den eksklusive listen. Ingen kan fortelle hvem som fattet beslutningen eller hva som skjedde.

16. januar 1996 formulerer Krall et meget skarpt brev. Han sender det konfidensielt til lederen i FAOs landbruksavdeling.

Tyskeren skal få brevet tilbake i fjeset ras- kere enn han aner – fra en høyst uventet kant.

Skyggen som forsvant. Julen 1997 reiser Baard Johannessen på ferie til Gambia. Etter to drøye uker vender han hjem til Mauritania – for å få servert et gedigent sjokk.

– Trærne rundt huset mitt var hugget ned. Tuntreet som ga skygge for arbeiderne, var borte. Uten skygge er du ferdig i Mauritania. Samboeren min ble rasende. Selv hadde jeg vondt for å forstå hva som hadde skjedd. Ner- vøse arbeidere fortalte at huggingen ble bestilt av forskeren som representerte Mauritanias myndigheter i prosjektet mitt.

– Det var da det gikk opp for meg: Hvis jeg tok et oppgjør og fornærmet myndighetenes mann slik at han trakk seg ut, ville mitt opp- hold i Mauritania være over. Prosjektet ville være ferdig. Jeg bestemte meg for ikke å ta noe

Baard Johannessen føler at han har gjort interessante funn. De må analyseres og be- handles. Han jobber 16–17 timer i døgnet. Han er på grensen til utmattelse.

Plutselig får han en ny beskjed. Gresshop- pesjef Ould Babah og FAO har funnet ut at prosjektet trenger nye lokaler. Ett år før Jo- hannessens prosjekt er over, mens jobben er på det mest intense, blir han tvunget til å flytte gresshopper, bur, laboratoriet og annet utstyr.

De faglige drøftingene med Ould Babah får en stadig merkeligere form, synes Johannes- sen.

– Under en diskusjon utbrøt Ould Babah: «Hvordan skal jeg forsvare overfor Rhône- Poulenc at du forsker på disse gamle stoffene når vi har noe nytt som erstatter alt annet?»

Bruktbilselgere. Scenen er tilsynelatende idyllisk. Stedet er Rhône-Poulencs luksuriøse landsted i Annecy i Frankrike. Kjemigiganten har fløyet inn vitenskapsfolk fra hele verden til det den kaller et seminar. I virkeligheten er det et kjempestort party. Med gratis mat, vin, ho- telluksus og milde gaver til deltagerne. Men idyllen blir snart brutt. FNs gresshoppesjef i Afrika, dr. Alan Showler, vrir seg ubekvemt ved middagsbordet. Så snur han seg mot topp- sjefen i Rhône-Poulenc, Chris Goddard, og sier:

– I Afrika synes jeg dere oppfører dere som amerikanske bruktbilselgere.

Alan Showler er ikke komfortabel med situ- asjonen. Han misliker sterkt Rhône-Poulencs råkjør i noen av de aller fattigste landene i ver- den. Showler er ikke den eneste fra FAO som er fløyet inn til Annecy, og som reagerer. Clive Elliot, mannen som i dag leder gresshoppeav- delingen i FAO, husker de franske tilstelning- ene godt.

– En eneste stor selskapelighet. Og massevis av gaver.

Flere andre vitenskapsfolk og gresshoppe- forskere forteller om det samme. Beinhard markedsføring. Turer, gaver, alliansebygging. En tilfeldig representant for industrien som dukker opp på hotellet med spørsmålet: «Er det noe Deres kone trenger?»

Alan Showler er ikke nådig.

– Råsalg. En helt uansvarlig taktikk, sier han om franskmennenes markedsføring i Afrika.

– Og hva med miljøkonsekvensene? Ja, hva med miljøkonsekvensene? Showler får aldri noe svar fra toppsjefen i Rhône-Poulenc. – Han bare ignorerte det, forteller vitenskapsmannen.

I bakhodet. 

Men det er andre ting som slett ikke blir ignorert av Rhône-Poulenc. En varm septemberdag i 1996 tropper tre representan- ter fra Rhône-Poulenc opp i hovedkontoret til den statlige tyske bistandsorganisasjonen GTZ i Eschborn. For GTZs gresshoppesjef Stefan Krall er det som å få en svingdør i bak- hodet.

I spissen for den franske delegasjonen står direktør Eric Planchon. Og han er ikke blid. Med seg har han selskapets advokat. Planc- hon klasker flere dokumenter i bordet. Ett av dem er det konfidensielle brevet Krall skrev til FAO i januar samme år, brevet der Krall be-

tegner det som «et mysterium» hvordan Fi- pronil havnet på Table One. Og at ekspertenes profesjonelle kompetanse «vil bli under- gravd». Et annet dokument er en telefaks med Fipronil-kritisk innhold – sendt fra GTZ til en av deres egne delegater på en FAO-konferanse i Roma. Faksen er sendt via FAO-administra- sjonen.

– Hvis dere fortsetter på denne måten, kom- mer vi til å saksøke dere, truer Planchon.

Tyskerne blir ikke særlig skremt. Men de sit- ter igjen med ett vesentlig spørsmål: Hvordan i all verden har Rhône-Poulenc klart å få tak i disse brevene?

– Det måtte være en lekkasje i FAO. Vi har aldri klart å identifisere den. Men det har jo alltid vært gode forbindelser mellom Frankri- ke og den arabiske verdenen, sier Krall, med dårlig skjult henvisning til at flere av lederne i FAO kommer nettopp fra arabiske land.

Ingen, hverken i FAO eller Rhône-Poulenc, kan på spørsmål fra Dagens Næringsliv gi noen god forklaring på hvordan brevene hav- net på avveie.

Insektsommer. I 1997 eksploderer det på Madagaskar. Gresshopper som i generasjoner har levd for seg selv, søker sammen. De beve- ger seg gjennom landskapet i lange bånd, tett i tett. Grunn til bekymring. For bånd av gress- hopper er forstadiet til flyvende svermer.

Myndighetene mislykkes i forsøkene på å kontrollere utbruddene. Gresshoppene sprer seg ukontrollert over øya. Svermer som dekker 100 kvadratkilometer – større enn Oslo innenfor Ring 3 – med en tetthet på 300 voksne individer per kvadratmeter, herjer uhem- met.

Madagaskar roper på FN. Som slår alarm. Den kjemiske industrien gnir seg i hendene.

Allez, allez! – Madagaskar var vår gyldne mulighet, sier Eric Planchon.

Franskmennene er voldsomt på hugget. Først og fremst fordi Rhône-Poulenc står fo- ran den første sjansen til å bevise effekten av Fipronil i full skala. FAOs operasjonsledelse kjøper Fipronil. Og bare Fipronil. I seg selv noe overraskende. Normalt kjøper FAO inn ulike sprøytemidler, fordi ingen midler er like effektive overalt. Men ikke denne gangen. Oppunder 250 millioner kroner blir brukt for å få bukt med gresshoppene på Madagaskar i 1997 og 1998.

204.965 liter fransk gift blir spredd utover øya. Rhône-Poulenc Agro har sitt beste salgsår noensinne.

– Vi så ikke behov for noe annet stoff, forklarer den franske FAO-eksperten Annie Monard, som ledet operasjonen på Madagaskar.

– Vi hadde Annie Monard og Ould Babah i aksjonsledelsen. Vi hadde sprøytemidlene, vi hadde teknikerne. Og vi hadde helikoptrene til å spre giften med. Operasjonen var komplett fransk og en komplett suksess, sier Erik Planchon i dag.

Ould Babah? Nettopp. Baard Johannessens sjef i Mauritania.

– Jo da. Vi hadde et nært forhold. Var venner, sier Ould Babah.

Ikke bare det. Araberen står i takknemlig- hetsgjeld til Planchon og Rhône-Poulenc. Opp til halsen.

Hals over hode. – Det var da merkelig, tenker Baard Johannessen under møtet med Ould Babah.

Araberen sitter i høyhalset genser. Det er vinteren 1998, og grusomt varmt. Idet Ould Babah strekker hodet bakover, avslører han et ferskt operasjonssår. Gresshoppesjefen og FN-konsulenten har vært på tur. Til Frankri- ke.

– Jeg hadde et helseproblem, forklarer Ould Babah.

– Med halsen. Jeg kunne ikke få behandling i Mauritania.

– Men?

– Men Rhône-Poulenc skaffet den rette le-gen. Og arrangerte sykehusinnleggelse i Frankrike. Det var en regning. De tok den også, sier han spakt.

Så blir det stille på telefonlinjen fra Mauri- tania.

– Når du møter en venn med problemer, hva gjør du da? Du hjelper ham! sier Eric Planc- hon. Og legger raskt til:

– Det var ikke fordi vi gjorde dette, at han støttet oss.

Støttet? Ould Babah er angeren selv. – Ja, jeg ser i ettertid at dette kan oppfattes

som korrupsjon. Jeg burde kanskje ikke akseptert tilbudet.

GIFTØYA

Han burde kanskje ikke akseptert markedsføringen av Fipronil på Madagaskar heller.Etter nedsprøytingen av den afrikanske øya tar det ikke lang tid før de første rapportene dukker opp.

Fipronil forsvinner ikke fra miljøet, men blir bare giftigere med tiden. Stoffet ødelegger næringskjeder, dreper insekter, fugler, skalldyr. Utsletter organismer som er livsviktige for resirkule- ring av avfallsstoffer. Det som Planchon fortsatt oppfatter som en kjempesuksess, blir av forskerne karakterisert som en miljøkatastrofe.

Den tyngste og mest kritiske rapporten om bruken av Fipronil på Madagaskar kommer fra University of Greenwich. Populærversjonen av rapporten heter kort og godt «Poiso-ning an island».

Rett etter publiseringen rykker Madagasars president ut og totalforbyr bruken av Frpronil. Andre afrikanske land følger etter. Det er Fipronil-krise på hele kontinentet.

Før skandalen slår ut i full bredde, for-svinner Rhône-Poulenc Agro fra jordens overflate – fusjonert inn i et nytt selskap, som kvit- ter seg med Fipronil så fort som råd er.

Samtidig går Eric Planchon av som sjef for Rhône-Poulenc Agro og flytter til Vietnam. Men han omtaler stadig Fipronil som «mitt stoff».

– Vi hadde løsningen for Afrika. Men nå har de drept Fipronil, sier Eric Planchon.

– Jeg kunne ikke sitte og se på hvordan mil- jøorganisasjonene ødela alt, så jeg sluttet.

– Næringskjeder? Ærlig talt, vil du drepe gresshopper eller vil du ikke? spør franskmannen.

Men det skal bli mer. I slutten av 1999 går en gruppe krepsefiskere i Louisiana i USA til søksmål mot produsenten av Fipronil. Årsak: massedød av kreps etter sprøyting med det franske stoffet. Etter utallige runder i retten mottar krepsefiskerne 45 millioner dollar i erstatning i mars 2004.

Samme år får franskmennene nok et slag i fjeset – denne gangen på hjemmebane. Fran- ske landbruksmyndigheter forbyr bruk av Fi- pronil på grunn av alvorlige anklager fra bi- røktere som opplever at biene deres dør i ho- petall i Fipronil-sprøytede områder.

Og som ikke det er nok. I Australia pågår fremdeles en statlig etterforskning av Fipro- nil. Årsaken er rapporter om husdyr som plut- selig dør etter å ha vært i kontakt med Fipro- nil.

Hva med FN?

På den berømte Table One i FAO lever Fi- pronil i beste velgående, til tross for at FAO vet at den nåværende eieren av Fipronil, tyske Basf, sitter på en kritisk rapport om Fipronils bivirkninger. FAO ba så sent som ifjor høst om å få se dataene.

Men Basf, som selger Fipronil for fire milliarder kroner i året, nekter tvert å frigi materialet.

***

Offisielt har Norge i alle år kjempet mot bruken av Fipronil. Allerede i 1995 skrev den norske gresshoppeeksperten og FAO-delegaten Preben Ottesen til norsk UD og advarte både mot Fipronil og Rhône-Poulenc: «Det er en dårlig skjult hemmelighet at pesticidefirma- ene gir økonomiske fordeler til dem som bru ker deres produkter på den måten de anbefa- ler.»

I Norge er Fipronil aldri blitt godkjent som sprøytemiddel i landbruket, til tross for flere søknader til Rådet for Plantevernmidler.

Men da gresshoppene herjet som verst på Madagaskar i 1997/1998, bevilget Norge to millioner kroner i nødhjelp. Pengene ble brukt til innkjøp og spredning av ett spesielt giftstoff: Fipronil – i klar konflikt med offisiell, norsk u-hjelpspolitikk.

Baard Johannessen forlot Mauritania som en utslitt og nedbrutt mann. Han blir fortsatt fysisk dårlig av å tenke på oppholdet i Vest- Afrika. Prosjektet hans kostet ti millioner nor- ske bistandskroner. Dataene hans er fortsatt ikke ferdig bearbeidet.

I FAOs gresshoppegruppe mener ledelsen nå at nordmannens forskning er uhyre interessant. m