For noen dager siden kledde jeg meg for første gang i birøkterdrakt, klatret opp i et plommetre, klippet bort kvist og kvast for å kunne klippe ned: SVERMEN.
Jeg stod i en stige, biene hang så stille i en klump rundt dronningen, mens speiderne føyk rundt for å finne det beste stedet å bo.
Å finne et nytt sted å bo for en sverm, er en superdemokratisk avgjørelse. Ulike speidere er ute og leter, de kommer tilbake, avleverer rapport ved å danse, og i plenum tas avgjørelsen. Dette er så vitkig for biene for finner de ikke rette stedet, kan hele bifolket (som de kalles) dø.
Men denne gangen ble det ikke slik. For her var jeg. Tilkommende birøkter. Og jeg hadde et hjem til dem.
Dagen før hadde jeg og min fine birøktersøster gjort i stand kuber, tatt bort gammel voks, satt i tråder, og festet ny voks. Godt og kjærlig brukt ustyr, donert av en birøkter på Nesodden.
Så kuben var klar. Og svermen kom.
Mens jeg stod der i stigen og skulle til å klippe grenen ned som biene hang på, kom det en ny sverm. Luften var full av bier. Lyden av titusenvis av bier i luften er ufattelig.
Sola skinte. Himmelen var blå. Svermen foran meg var like rolig.
Jeg holdt i grenen og fikk hjelp av en venn til å klippe den ned.
Og der bærer jeg, som tusenvis av birøktere før meg, grenen med svermen bort til kuben.
Jeg holder svermen over kuben, rister i den, og biene faller ned i kuben. Lokket lukkes og i en drøy times tid er det full aktivitet foran kuben. Biene står med rumpa i været, ja de gjør det, de står med rumpa i været og rister på den. Slik forteller de de andre biene: her skal vi bo. Vi har kommet hjem.
Står de slik betyr det at dronningen fra svermen har kommet inn i kuben. Flyttingen er vellykket.
Men fortsatt er det litt aktivitet av forvirrede bier ved plommetrett. Fordi avgjøreslsen har ikke blitt tatt sammen. Jeg har jo bestemt dette hjemmet, så noen lurer ennå. Hvor er alle sammen? Hvor er de andre?
Og så flyr den andre svermen mot min kube. De lander foran åpningen og begynner å flytte inn de også.
To svermer får jeg.
Men to dronninger går ikke, så det blir kamp mellom dronningne på kammerset. To svermer blir til en.
Og nå er de samlet. Nå står kuben her hjemme i hagen. Jeg har blitt birøkter.
Biene kom i går kveld. I dag har det regnet så de har vært inne lenge. Bier er værsyke
Men nå er det opphold og de er ute og flyr.
For 4 år siden satt en bie seg på hånden min. Kikket på meg en lang stund. Jeg var høygravid. Etter at bien fløy leste jeg i avisen om Colony Collapse Disorder. Mystisk forsvinning av bier. Dette satte i gang to forestiliinger med bier som utgangspunkt. Jeg har lest så mye etter dette om hva som dreper bier. Jeg har reist på konferanser, lest bøker, surfet meg gul og blå på nett, delt artikler så andre ble gul og blå om sprøytemidler og GMO. Det er så mye penger, grådighet, korruptsjon og korttentkhet med i spillet at jeg kan bli fysisk kvalm.
Så, det kjennes så godt nå å gjøre noe konkret for å holde biene levende.
De er i hagen. De flyr. De lever.
"The future of beekeeping is not one beekeeper having 60 000 hives, it is 60 000 bekeepers having one hive". Simon Buxton
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar